Av Anniken Tangerud
Lasse Pettersen (70) er det du kan kalle en ekte stamgjest.
Året er 1971. Det er sommer og Lasse Pettersen (70) og noen kamerater planlegger en skikkelig fisketur på fjellet. Lite visste de da at turen ville ende opp i et halvt liv med forkjærlighet for Mårbu for en av dem.
– Vi gjorde litt research og fant ut at det gikk et sjøfly inn til Langesjøen fra Skinnarbu. Men flyet rakk vi aldri, og som ikke det var nok, hadde noen andre tatt turen før vi kom frem, innleder Lasse ivrig fra en sofa i stua til Mårbu Seter og Fjellstue.
Uten å miste motet, kjørte de til Rjukan, fant en kiosk hvor de kjøpte et kart over Hardangervidda og oppdaget at det gikk en bilvei helt inn til Kalhovd.
På Kalhovd Turisthytte ble det både varm kaffe og nystekte vafler, men de fiskeglade kompisene ville videre.
– Vi fikk fortalt at bilveien gikk helt inn til Synken, hvor det gikk en båt inn til Mårbu Turisthytte fra. Men den rakk vi heller aldri, så startet opp til fots med full oppakning mot Rauhelleren på vestsida av Mårfjorden, ler han.
Selv den turen tok en uventet vending da de møtte på et forferdelig uvær. Så i stedet for å ende opp på Rauhelleren, sendte skjebnen dem til turisthytta på Mårbu.
- Den gang var det Even og Randi Prestegården som drev turisthytta. Det som i dag er Mårbu Seter og Fjellstue var på den tiden en ubetjent turisthytte, på folkemunne kalt «gamle Mår». Even kjørte også turistbåten, og hadde for kort tid siden byttet ut sin gamle tresnekke med en hypermoderne plastbåt. Denne båten – «MS Mårfjord» - er i full drift som turistbåt også i dag, men nå med Evens barnebarn, Bendik, som skipper.
Lasse blir varm av minnene om plassen han forelsket seg i for over femti år siden.
– Vi likte oss så godt her oppe, og jeg husker at Hilde Prestegården - datteren til Even og Randi, og mammaen til Bendik- serverte oss måltidene på turisthytta. Hun kunne ikke ha vært mer enn fjorten, femten år, forteller han.
Det tok ikke lang tid før han ble venn med familien Prestegården.
– Jeg ble betrodd oppgaven å sette og trekke ørretgarn for Even, og jeg likte også å hjelpe til litt med vedhugging og andre forefallende oppgaver når det var travelt for Even og Randi. Etter hvert ble jeg også invitert inn til privaten på turisthytta og fikk høre på alle de mange spennende historiene deres. Men etter at Even og Randi overlot til andre å betjene turisthytta, og Mårbu Seter og Fjellstue sto ferdig ombygget til betjent hytte i 2000, «flyttet» jeg dit. Etter noen år bygget Even og Randi sin egen private hytte - Mårboden - bare et steinkast fra setra, og Even fortsatte å kjøre turistbåten, forteller han.
At han falt pladask for Mårbu Seter og Fjellstue, kan tiden skrive under på. For Lasse har kommet tilbake til denne eventyrlige setra hvert eneste år.
– Jeg husker det første året med Mary Prestegården etter at Mårbu Seter og Fjellstue var bygget om og åpnet som betjent hytte i 2000. Etter dette var vi solgt, og det har vi vært helt siden den gang, ler han og fortsetter:
– Mary var stjerna her. En hyggeligere dame er ikke mulig å finne, understreker han.
Etter Mary trakk seg tilbake, tok Eli Prestegården, som er gift med Marys sønn Geir Prestegården, over driften. Nå om dagen er det Elis døtre Marie, Siri og Ingrid Prestegården som varter opp gjestene på Mårbu Seter og Fjellstue.
Et paradis på jord – et mekka for fiskere
Opp gjennom årene har Lasse hatt med seg både sin far, kona Anne Grethe og sønnen Pål Fredrik til dette magiske stedet, som har fått en urokkelig plass i hjertet hans. Men det var kanskje litt enklere å komme seg hit når de bodde i Bærum.
– Anne Grethe fisker hun også, men hun er nok ikke så «på» som meg som glemmer tid og sted og fisker på timesvis. Hun vil gjerne gå litt lengre turer eller plukke multer. Etter at vi flyttet til Trondheim synes hun det kan bli for langt å kjøre over fire, fem fjelloverganger for komme frem, så jeg tar ofte turen alene, forklarer han.
Å få fisk er likevel ikke det viktigste for Lasse, han blir like mye grepet av sinnsroen, friheten og den naturen han får oppleve på Mårbu, med sine høye fjell og krystallklare innsjøer og elver.
– Å få en ørret eller to på flue er fantastisk, men ikke lenger det viktigste med besøkene på Mårbu. Dette er paradis på jord for meg, understreker han.
Men hva er det egentlig som er så spesielt med Mårbu og hvorfor kommer du tilbake hvert eneste år?
Lasse ser ut av stuevinduet mot vakre Mårfjorden som nærmest glitrer om kapp med skyene.
– Det er vanskelig å forklare. Men kona mi flirer godt av meg når jeg begynner med forberedelsene tre måneder i forveien. Kommer i en modus liksom. Men det er noe med å komme opp hit. Her er det stille og fredelig, og du finner en frihet, forklarer han og fortsetter:
– Terrenget er flott og det er så mange fiskemuligheter her, og jeg kan ikke få rost vertskapet her på setra nok. Her føler jeg meg som hjemme og det vanker alltid smil og hyggelige ord til alle gjester, store og små, både de faste og de som kommer innom uanmeldt. Det hender seg at det kommer gjester med ekstraordinære behov, og dette løser «budeiene» alltid med et smil. Jentene – og tidsvis også en læregutt eller to - er unike. Maten er utrolig bra, hver
enkelt middagsrett presenteres for gjestene. Ja, det er noe helt spesielt med dette stedet, smiler han.
Tradisjoner og eventyrlige øyeblikk
Lasse har også skapt sine egne tradisjoner med årene.
– Jeg hadde alltid med en flaske konjakk til Even og en flaske rødvin til Randi, smiler han lurt. Hvis jeg kom alene, spurte han alltid om «hvor jeg hadde gjort av madammen».
Nå om dagen blir Evens barnebarn, Bendik, som har tatt over kapteinsrollen på båten, belønnet en sixpack eller to.
Med 52 somre på Mårbu, blir det samtidig mange gode minner. Store som små. Og det skal ikke mye til for å fiske ut en av de større opplevelsene av en god historieforteller som Lasse.
– Det var i 1984 at min far og jeg lå i telt og fisket inne ved ett av Grytekiltjønna. I tussmørket tok vi en kaffe «med tilbehør» ved bålet, og plutselig hørte vi noe buldring og så at fjellsida flyttet på seg. Der kom det en svær reinsdyrflokk over åskammen. Du kunne se konturene av flokken bølge seg over kammen og lyden av klovene var intens. Det er det mektigste jeg har sett og hørt noensinne – og jeg garanterer at det ikke var «tilbehøret» som skapte opplevelsen.
I 2018 var han her med sønnen Pål Fredrik og sønnens samboer Netley. Da var det så varmt at det gikk helt greit å bade i det klare vannet på Mårfjorden.
- Vi var her en hel uke uten en sky på himmelen. Det var helt fantastisk. Ikke var det mygg heller, for det var så tørt. Det året sto i skarp kontrast til 2022-sommeren, hvor det blåste voldsomt og var så ille at det oppsto sandstorm på stranda nedenfor setra.
Føler at du lever
Nå om dagen finner du som regel Lasse enten i en robåt ute på Mårfjorden, med fluestang oppover langs Skjortebekken eller på vei oppover Kåsadalsbrotet mot Geitvassdalen, hvor han trives så godt at han ofte glemmer tida.
– Det er noe spesielt med å sitte og ro flue eller sluk på fjorden. Jeg ser at enkelte bruker påhengsmotor, men det har aldri fristet meg. Jeg synes rett og slett at den ikke hører hjemme her oppe. Jeg kan starte dagen klokka fire eller fem om morgenen, og det hender jeg glemmer middagen, ler han.
– Det er så rolig her. Lite folk og folka du først treffer er flotte og sosiale. For meg handler det om de små, enkle stundene som gjør at du føler at du lever.
Man kan kanskje undre seg over, hvorfor akkurat Mårbu? Men også her har Lasse svarene klare som perler på snor:
– Atmosfæren, vennligheten, peisen, sofaen, den iskalde ølen i peisestua før dusjen etter en hel dag i fjellet, den varme dusjen, treretters middag (og her er det ikke noen Toro-poser), historiene om hvordan hytta ble til og menneskene som skapte stedet, og ikke minst gjestfriheten. Det er totalopplevelsen her på setra, og det er ikke sommerferie før jeg er på Mårbu! konstaterer han.
Og når det kommer til den største fisken han har fått?
– Det var en ørret tatt på flue på to komma én kilo, men hvor jeg tok den holder vi hemmelig! avslutter han med et glimt i øyet.
Commentaires